I Oslo by går en ung mann ved navn Magnus i gatene. Han er som andre unge menn, opptatt av det meste, tenker mye på livet og forsøker å få det til å gå rundt. Han har hatt en fin barndom og han har en familie han er glad i. Men Magnus er syk. Og sykdommen heter rusmisbruk. Magnus er narkoman og fordi han lider av denne sykdommen, er det ingen i Norge som ønsker å ha noe med han å gjøre. Det er slik Magnus opplever det. Hver dag må han gå ut og utføre handlinger som han ikke kan vise eller snakke om, fordi han må tjene mange, raske penger for å ha råd til å kjøpe medisinen sin. Medisinen heter heroin. Den settes med kanyle på steder i kroppen der det fremdeles er blodårer å stikke i. Magnus har funnet et lite krypinn hvor han kan sove om natten. Det er et lite kott i en T-baneundergang. Når han sover der, vet han at han ikke fryser i hjel. Hver dag Magnus våker til en ny morgen, drømmer han om et rusfritt og helt normalt liv. Med jobb og bolig og kjæreste. For Magnus fortoner et rutinepreget «ni til fire-liv» som det rene paradis. Magnus har filmet hele filmen selv. Derfor er dette en dokumentarfilm slik som han ønsker å framstille seg selv. Den bærer preg av en dagbok. Vi følger han fra han står opp til han går til sengs og gjennom denne dagen får vi et helt spesielt innsyn i en narkomans tøffe liv på gata.