Alenemoren Maia bor i Montreal sammen med tenåringsdatteren sin, Alex. På julaften mottar de en uventet gave: en boks fylt opp med notatbøker, kassetter og bilder som Maia sendte til sin bestevenninne på 80-tallets Beirut. Maia nekter å åpne boksen og konfrontere minnene, men Alex sniker seg til å undersøke de. Alex dykker inn i sin mors turbulente og lidenskapelige ungdomstid under den Lebanesiske borgerkrigen og avdekker den nedgravde fortiden.

Dette er likevel på ingen måte en krigsfilm. Det er en lidenskapelig historie om, ikke krig - men kjærlighet. Dette er en fortelling om at det etter krigen kommer en ny tid og at det er mulig å bygge seg et nytt liv etter det gamle blir ødelagt.

Filmen har vært vist på flere festivaler, blant annet filmfestivalen i Bergen og Trondheim, og var avslutningsfilmen til Arabiske filmdager i Oslo.